(i Norge i alle fall)
Dagen startet som vanlig med frokost og akkurat i det vi skulle til å gå kom…..BERNIE! Hurra!
Så var det på med badetøy. Ole Jakob og Alvin er like ivrige nå. Veldig morsomt. Jeg solte meg akkurat litt for lenge (men ikke lenge) og er skikkelig solbrent. Tror huden min har gått i Finnmarkmodus og slår på alle varsellamper om jeg er i sola mer enn ti minutter om dagen. Snufs.
Sola er varm, men vannet er kaldt. Da jeg plutselig så at lillebror sto og hakka tenner dro vi opp begge to og la dem til tørk. Se så søt liten Alvin!
Ole Jakob sovnet ikke!
Stas med storebror som kan mate en med vannmelon.
Og hvor fint er det ikke at storebroren kjører avgårde i lynfart for å sikre lillebror en egen scooter?
BILL!
Så var det slutt 
Jeg og Ole Jakob leste forresten den mest tragiske barneboka jeg noen gang har vært borti i dag. Den heter Den lange, lange reisen og er skrevet av Ilon Wickland (+). En selvbiografisk historie om en jente som har en gjeterhund og når hun er sammen med hunden er hun alltid trygg. Foreldrene skilles og ingen av dem vil vite av henne mer. Hun må derfor bo hos mormoren. Men så blir det krig og jenta blir sendt alene med toget for å bo hos farmoren. På togstasjonen venter ingen (farmor har aldri fått noe brev om jenta som skulle komme). Men hun har hunden sin! Derfor er hun ikke redd. Hun kommer seg til farmor og livet ser ut til å gå litt bedre for den stakkars lille jenta. Men en dag skyter noen soldater hunden helt uten grunn. Nå står altså jenta uten foreldre, uten mormor og uten hund. Tjohei. Skikkelig sydenstemning.
Men det stopper ikke der. Det er jo krig og innbyggerne i den lille byen bestemmer seg for å flykte. Alle unntatt farmor som er alt for gammel. De kommer seg (såvidt) trygt inn i det nye landet. Jenta tenker at hun er stor og kan klare seg selv nå, men da besvimer hun og våkner på sykehuset med en veldig alvorlig sykdom (!).
Det hele ender riktignok med at jentas tante finner henne og tar henne inn til seg og til og med gir henne en ny hund til bursdagen, men HALLO. Etter at vi hadde lest den to ganger (med tårer og triste lepper (fordi de som er død kan jo ikke bli levende igjen mamma!)) gjemte jeg den blandt de finske barnebøkene. Håper den aldri finner veien tilbake.
